Det er tidlig ettermiddag, og den svake lyden av kimende kirkeklokker i det fjerne trenger inn i to små,
hårete øreganger. Tusenvis av varsellamper tennes dypt inne i en bevissthet som, om man skal tolke blikket, er minst flere kilometer unna sitt fysiske legeme. Julen er her!
Jeg klapper sammen laptopen, klapper i hendene og avslutter førjulens siste kontorseanse med å klappe meg selv på skulderen. Med andre ord; jeg er klappet og klar for å gi honnør til årets grønne lysfontene-kvast.
Allerede to sekunder etter at jeg har forlatt kontorbygningen har nesetippen min rukket å få en lett
burgunder-rød farge. Og med ett setter jeg ytterst stor pris på at også våpenglade småviltjegere tar
juleferie. Som den reven jeg tror jeg er, øker jeg både skrittlengde og frekvens - noe som nesten blir min undergang. For å si det sånn; En 80 kilos kropp daler ikke akkurat ned i skjul... " Nøyaktig 2 cm skiller meg fra å gi den is-glaserte parkeringsplassen et "Glaskow kiss". Puh! Det hadde tatt seg ut å kjøre hjem til jul som en blodig anti-kanin med kun ett eneste gaveønske.
Jeg setter meg inn i det lille røde kjøleskapet på fire hjul, setter nøklene i tenningen og strekker meg
automatisk etter sikkerhetsbeltet med høyrearmen. I samme øyeblikk gir kroppen klar beskjed om at det fargemessig kommer til å blir en svært smurfeaktig jul. Med et stønn tvinger jeg den mørbankede kroppen til å lystre, setter bilen i gir og durer i vei hjem mot Tåketoppen.
Jeg ruller inn på den smale parkeringsplassen utenfor huset vårt, skrur av motoren og klyver sakte og
kontrollert ut av bilen. "Man blir tross alt klok av skade" mumler jeg fornøyd for meg selv og slenger igjen bildøren med en triumferende bevegelse. Jeg rekker ikke en gang å registrere det tilfredsstillende smellet av døren før jeg oppdager at begge skotuppene mine er på vei langt over hoftehøyde, og jeg faller baklengs over det forræderiske bringebærkrattet vårt.
Stillhet.
Jeg kommer så smått til meg selv, stabler meg på beina og tusler slukøret forbi den eneste bær-busken på hele eiendommen. ”Du varer ikke til påske!” hveser jeg forbannet.
Vel fremme på trammen forsøker jeg å børste av meg det verste av de store hvite snø-dangelbærene på genseren. Samtidig kaster jeg et blikk inn vinduet til stuen vår og får øye på kona henslengt i sofaen med en bolle grøt i fanget. En enslig isrose har sprunget opp fra vinduskarmen og gir en perfekt ramme for ansiktet hennes. Det er ingen tvil om at hun skal få et kyss av nissen i kveld! Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert glad!
Plutselig kommer jeg på noe jeg ikke visste at jeg hadde glemt å huske. Jeg skulle vært hos naboen og hente nissekostymet de har liggende på låven! Og de dro selvfølgelig på juleferie i morges… Svarte heller! Så fort som kroppen tillater det løper jeg over veien og forsøker halvhjertet å åpne låvedøren. For første gang i kveld står lykken meg bi. Døren er ulåst! Jeg sniker meg inn i mørket som en nisse-ninja på tokt, finner en striesekk i det ene hjørnet og drar frem en velbrukt nissedrakt. Sweet! La oss se - buksa og støvlene sitter som et skudd, det samme gjør jakka og lua. Gode ting! Men..hvor er skjegget? Argh, jeg har ikke tid til dette!!
Tiden går, frustrasjonen består. Og på låven sitter nissen uten julegrøt. Og skjegg. Men det blir nok jul allikevel…
